---

R E G N E S E N T R E T - 2 5 - Å R

---

Fra min usakkyndige plass på sidelinjen har jeg ofte lurt på dette: Var NTH-miljøet sent ute med å ta i bruk "regnemaskinteknikk", eller var det rimelig fremmelig? Her spørs det bl.a. om vi skal sammenligne oss med "resten av Norge" eller utlandet - f.eks USA. I enkelte institutter kom analogregnemaskiner i bruk tidlig i 1950-årene, med sikte på nokså spesielle anvendelser. Og selvfølgelig var det institutter som lot eksamenskandidater og andre benytte seg av de såre ufullkomne sifferregnemaskinene som var anskaffet noen få andre steder i landet. Men på bred front, som ledd i allmen bruk både i forskning og undervisning, kom vi vel heller sent i gang. Det skjedde først i og med organiseringen av Regnesentret (senere RUNIT) og anskaffelsen av datamaskinen GIER i 1962. Kanskje det var bra at NTH ventet så lenge? Dels var erkjennelsen om betydningen av dette nye hjelpemiddel neppe trengt tilstrekkelig igjennom blant NTH-folk før omkring 1960, og dels var nok det utstyr som ble tilbudt i slutten av l950-årene så vidt primitivt og hadde så begrenset ytelse, at det formodentlig ikke ville ha muliggjort noen bredere bruk innen miljøet.

På slutten av l950-tallet ble det ved NTH nedsatt en komite for å vurdere NTHs behov for datamaskin (det var neppe snakk om pluralis!) Komiteen besto av dosent Jens Glad Balchen, siv.ing. Karl Holberg og overing. Haakon Sandvold. Det var visstnok ingen uenighet i komiteen om selve behovet, men man var nok i villrede om hvordan driftsorganisasjonen skulle være og hvordan datatjenesten overfor det brede NTH-miljøet skulle organiseres.

På komiteens anbefaling vedtok Professorutvalget tidlig i 1960 å anmode SINTEF om å utrede dette, og eventuelt inngå avtale med NTH om driften. Det var på denne tid klart at maskinvalget ville bli den danskutviklede GIER, og underhånden hadde man visstnok også fått tilslag om departementets støtte til anskaffelsen.

Allerede noe før hadde Institutt for reguleringsteknikk (dosent Balchen) fått tilsagn om støtte fra NTNF til omtrent tilsvarende anskaffelse, men da for reguleringstekniske formål; særlig prosess-styring.

Også Norsk Regnesentral (som hadde stridd veldig med å utvikle sin egen maskin NUSSE) var interessert i å anskaffe en GIER. Og så ble det gjennom et litt innviklet arrangement ordnet med at en ganske stor stab av folk fra SINTEF/NTH og Norsk Regnesentral som dro til Danmark for lengre tid og var med på montasje og uttesting av de tre bestilte maskinene, foruten at Balchens gruppe selv utviklet en overgangsenhet som skulle gjøre maskinen skikket til styringsformål on-line. Norsk Regnesentral hoppet senere av, og det ble med de to maskinene til NTH.

I mellomtiden ble spørsmålet om driftsorganisasjon og økonomi drøftet og løst.

Det var ikke mange - om noen - innen SINTEF som hadde greie på slikt; aller minst jeg selv. Men ikke desto mindre gikk vi (jeg) med trøstig mot på oppgaven, etter noen reiser bl.a. til Norsk Regnesentral som lå noen år foran i løypa.

En skisse til struktur og avtale med NTH forelå høsten 1961 (men ble ikke formalisert før et år etter). Den bygget på den hovedidé som viste seg bærekraftig gjennom mange år, nemlig at NTH skulle holde maskiner og lokaler, mens SINTEF skulle holde mannskap. Alle datatjenester skulle i prinsippet betales: SINTEF selv skulle ha en frikvote som vi kunne selge utenfor NTH, og dermed tjene nok penger til å betale lønn og utvide virksomheten. Vi måtte selvfølgelig etter hvert også anskaffe en del utstyr selv, men det aller meste gikk stadig over NTHs budsjett.

Det virkelig pinlige var bemanningsproblemet, selv på det nesten komisk lave nivå vi forestilte oss for det første driftsåret (1963). Om lederspørsmålet skriver jeg i styredokumentet, november 1962:

"Det har vært klart fra første stund at hovedproblemet ville ligge i å skaffe en habil leder. Det har ikke vært mulig å skaffe noen innenlands, men gjennom personlige kontakter lyktes med å komme i forbindelse med en engelskmann (gift norsk) p t bosatt i USA, hvor han er sjef for en av Boeings store regnemaskingrupper, samtidig som han har en viss forelesningsvirksomhet ved University of Washington. Mr. Norman Sanders er utdannet som matematiker ved University of Cambridge, England, og har forøvrig meget tilfredsstillende kvalifikasjoner for stillingen. Hovedårsaken til at det med de relativt beskjedne lønnstilbud vi kunne fremsette, Iyktes å få ham interessert, er at han ønsker å komme bort fra USA og gjerne kan tenke seg å bosette seg i Norge, og da i Trondheim, hvor han har personlige venner fra før."

Sanders var langt fra den flegmatiske engelskmann jeg hadde forestilt meg etter hans søknadsbrev. Han slo ned på oss som en vennlig-sinnet syklon våren 1963, og stimulerte den entusiasme som allerede fantes i det lille miljøet rundt GIER. Han fikk også med seg en rad unge, men erfarne nordmenn fra USA, og utbyggingen av staben kunne derfor gå for seg i et ganske annet tempo enn vi hadde trodd mulig.

I den interimsperioen som gikk frem til at Sanders tiltrådte, ble siv.ing. Knut Skog fra Elektronikkgruppen (forløperen til ELAB) tilsatt som midlertidig leder. Sammen med det fåtallige personalet gjorde han en kjempejobb med installasjon og idriftsettelse av utstyret fra Danmark, og forberedelse til den egentlige virksomhet som Regnesentret skulle drive.

Begeistring, pågangsmot og vilje til innsats var det som karakteriserte virksomheten i startperioden. Det ble mye prøving og feiling, men skuta fløt og fikk etter hånden en imponerende fart.